5. Desember er det «argumentum ad populum» eller appell til popularitet som står for tur. Antagelsen her er at populariteten sier noe om validiteten. Dette ser vi noe uskyldige eksempler på i tv-show der man skal stemme frem den beste artisten. Konsepter som Idol, Norske talenter og lignende. Det at en artist er den mest populære og får flest stemmer, betyr ikke nødvendigvis at dette er den teknisk sett beste artisten.
Et eksempel på hvordan dette argumentet ofte brukes for å overbevise oss om noe, er reklame. Ta denne plakaten:
Produsenten ønsker å overbevise oss om å velge deres produkt fordi 9 av 10 tannleger anbefaler produktet. Det fremstår altså som et populært produkt og du burde derfor anse det som et godt produkt. Problemet er at det er mye informasjon som mangler her. Var det f.eks. bare 10 tannleger som ble spurt, eller var det langt flere hvor 90 % anbefalte Sensodyne. Og om det var bare 10, var noen av disse sponset av Sensodyne? Anbefaler de det som et alternativ til ingenting, eller til konkurrerende merker? Ut ifra informasjonen vet vi verken om produktet er det beste, eller om det er det de helst vil anbefale. Dette er ikke viktig for reklamen, så lenge den får deg til å velge produktet ved å kjøpe deres appell til popularitet.
En plass hvor flertallets mening har langt større betydning er rettssaker hvor det er en jury som dømmer. Vi har sett utallige ganger at slike juryer har dømt det som har vist seg å være uskyldige mennesker. Også her ser vi med andre ord at det at flertallet i juryen mener at vedkommende er skyldig, betyr ikke nødvendigvis at vedkommende faktisk ER skyldig. Kanskje er det nettopp denne svakheten som er grunnen til at juryordningen i Norge er fjernet? Den nye ordningen er ment å sikre rettsikkerheten til den tiltalte ved at skyldspørsmålet ikke skal avgjøres av en avstemning, men heller begrunnes av meddommere.
Antibabbel 