Luke 7 skjuler det man på engelsk gjerne kaller «the fallacy fallacy». Feilslutningens feilslutning er vel kanskje det nærmeste man kommer på norsk, alternativt metafeilslutning. Dette skjer når man antar at en konklusjon er feil fordi et av argumentene for denne konklusjonen inneholder logiske feil eller dårlig argumentasjon.
EKSEMPEL:
Gårsdagens luke omtalte autoritetsargumentasjon. Altså feilen å anta at noe er riktig fordi det er sagt av en person av autoritet. En påstand om at kvadratroten av 144 er 12 fordi det sier mattelæreren min, vil inneholde en slik autoritetsargumentasjon. Konklusjonen er jo likevel riktig. Kvadratroten av 144 er 12 selv om det er feil argumentasjon for hvorfor vi vet at dette stemmer. Man kan altså ikke automatisk anta at konklusjonen må være feil fordi det er begått en logisk feilslutning i argumentasjonen.
I dette eksempelet er fakta såpass lett å kontrollere at det er lett å finne annen argumentasjon for konklusjonen. I andre tilfeller kan konklusjonen man søker være langt vanskeligere å nå. I politisk debatt handler det ofte om hvilke tiltak som er best for en gitt situasjon. Formueskatt har vært et gjengående tema ved de siste valgene. Et argument man har hørt mot reduksjon av formueskatten er at man mister inntekt tilsvarende reduksjonen i formueskatten. Dette argumentet kan helt klart inneholde en feilslutning vi kommer innom i en senere luke, men det trenger ikke da automatisk bety at konklusjonen i seg selv er feil. Å bruke en slik feilslutning i argumentasjonen som et bevis på at konklusjonen er feil, vil da altså være en feilslutningens feilslutning. Identifiserer man en argumentasjonsfeil i en debatt burde man altså ikke ta det som avgjørende for konklusjonen, men heller avvise dette argumentet og veie de resterende.
Antibabbel 