I luke 20 er det på tide å se på hvem som har bevisbyrden når det er tvil om en påstand. Tror du på julenissen? Ikke? Vel, kan du bevise at han ikke finnes? Neimen da må han vel finnes da, hvis du ikke kan bevise det. En slik konklusjon virker noe merkelig, og det er fordi bevisbyrden er skiftet fra den som har en positiv påstand, til den som ikke tror på den. Denne feilslutningen går ofte igjen i debatter om religion.
Utvekslingen kan se omtrent slik ut:
«Du har ikke gitt noen bevis for at gud eksisterer»
«Vel, du har ikke gitt noen bevis for at gud ikke eksisterer».
Ved første blikk kan det fremstå som to like valide påstander. Men realiteten er at man vanskelig kan bevise en negativ. Det hele blir gjerne litt enklere når man erstatter gud med noe som ikke millioner av mennesker tror på. Eksempelvis:
«Du har ikke gitt noen bevis for at alver eksisterer»
«Vel, du har ikke gitt noen bevis for at alver ikke eksisterer».
Få vil vel basert på dette mene at det er like gode argumenter for at alver eksisterer som at de ikke gjør det?
Bevisbyrden ligger på den som kommer med en påstand. Dersom en motpart ikke finner nok bevis til å tro på denne påstanden, kan han ikke dermed forventes å måtte finne bevis for et motsatt ståsted. Tenk deg for eksempel at jeg påsto til deg at jeg kan lese tankene dine. Dette ville jo naturligvis virke ganske så utrolig og du ville sannsynligvis ikke trodd det uten noe bevis. Hvis jeg ønsker å skifte bevisbyrden ville jeg sagt at jeg trenger ikke å bevise det, du må bevise at jeg ikke kan det. Hvordan skulle du da gått frem for å bevise at jeg ikke kan lese tankene dine?
Den som kommer med en påstand, må også forvente å forsvare denne påstanden med bevis. Jo mer utrolig påstanden, jo bedre bevis må man kunne forvente. Å be noen bevise at din påstand er feil er å forsøke å skifte bevisbyrden, og det er en logisk feilslutning.
Antibabbel 