I dag skal vi se på en tankefeil som er veldig relevant i tiden, oversatt fra engelske «No true scotsman». Denne feilen skjer når man tillegger en gruppering en viss egenskap, noen argumenterer for at enkeltindivider i denne gruppen ikke har denne egenskapen, og man da definerer disse ut av gruppen.
Et område der dette har gått igjen er når man snakker om terror utført av muslimer. Det store flertallet av muslimer vil nok hevde at Islam er en fredens religion, samt fordømme terrorhandlinger. Samtidig er det vanskelig å unngå en realitet om at slike terrorhandlinger har en helt eller delvis motivasjon i religion. En utveksling av følgende slag, har man derfor sett i flere sammenhenger:
– Islam er en religion av fred. Muslimer begår ikke voldshandlinger
– Men terroristen var muslim og sa at han var motivert av koranen
– Hvis han begikk terror, er han ikke en ekte muslim.
Denne type utveksling eller konklusjon har man sett fra f.eks. Obama og vår egen Kåre Willoch. Problemet er at det kan ligge en god intensjon bak utsagnet, men det kan føre til at man forsøker å overse et problem i en gitt gruppe, fremfor å løse det. En slik holdning kan føre til en splittelse som ikke er gunstig for å forsøke å løse problemet. Dersom en gruppe muslimer som har holdninger som kan føre til terrorhandlinger føler seg utstøtt vil de neppe være motivert til å høre på innspill som potensielt kan endre disse holdningene. Dermed kan man ende med en splittelse mellom gruppene som forsterker sjansen for at den utstøtte gruppen faktisk utfører terrorhandlinger.
Feilslutningen «ingen ekte skotte» brukes altså normalt for å forsøke å avspore kritikk rettet mot en gruppe eller deler av en gruppe. I stedet for å forsøke å løse et problem, ender man opp med å avvise at det eksisterer.
Antibabbel 