Andre halvdel av kalenderen starter med nok et latinsk begrep. Oversatt til «du også» snakker vi her om å besvare kritikk med kritikk tilbake, fremfor å argumentere imot kritikken. En kan fort tenke i retning skolegårdskrangel av typen «Pøh, jeg tar ikke feil, DU tar feil».
Carl I. Hagen har vært i vinden i det siste da han ble Frps kandidat til Nobelkomiteen. Da Hagen uttalte at han ville be om permisjon som vara for Stortinget for å kunne sitte i komiteen, mottok han kritikk fra partikollega Åshild Bruun-Gundersen. I et intervju med Fædrelandsvennen svarte Hagen «Det er fantastisk at mennesker ingen har hørt om skal ha bastante meninger om hvem som skal sitte i Nobelkomiteen». Hagen svarer her med kritikk av fartstiden til Bruun-Gundersen, fremfor å besvare kritikken i seg selv.
Dette eksempelet grenser likevel til personanngrep som respons, og et annet eksempel viser kanskje tydeligere skillet. Lan Marie Nguyen Berg fronter miljøpolitikk for byrådet i Oslo, og ønsker å redusere bilbruken i byen på grunn av både forurensningen generelt, men også den direkte påvirkningen på luftkvaliteten fra dag til dag. Flere av hennes meningsmotstandere har i stedet for å kritisere disse politiske holdningene, angrepet det at hun ved flere anledninger har brukt taxi. Eksempelvis i denne artikkelen.
Noe forenklet blir da en utveksling seende slik ut:
Part A: Vi burde ikke gjøre handling A slik part B legger opp til, fordi det gir konsekvens X
Part B: Jamen, du har jo gjort handling A!
Det vi ser er at Part B her forsøker å unngå å snakke om konsekvensen av sitt forslag, ved å snu dette til en kritikk av Part A.
En slik respons kan ofte føre til at man står igjen med to debattanter som driver med kritikk av hverandre fremfor å diskutere en sak. I en politisk debatt kan tilhengerne til de respektive debattantene nok oppleve dette som et fint ekkokammer av «se hvor fæl min motstander er». Noen nyttig debatt kommer det imidlertid sjelden ut av det. Saker mister sin viktighet og berettiget kritikk blir stående ubesvart.
Antibabbel 